Tagging er like tarvelig som pervoer som ronker bak ryggen på damer på tbanen, pedofile i en svømmehall full av barn og kleptomane som bare MÅ stjele. Det å nesten bli tatt må gi dem en utrolig spenning! Så mye at det forsvarer for dem at de gjør hærverk på andre menneskers eiendom uten å tenke over at vi faktisk får dette ufrivillig inn i livene sine og må betale MYE for å få det fjernet.
Dette synet møtte meg i dag tidlig da jeg skulle slippe ut katten. Den ferske spraymalinglukta slo mot meg. Du stakkarslige tagger, du er ingen artist! Hadde du vært stolt av det du gjør hadde du stått her på dagtid så vi kan beundre arbeidet ditt! Da hadde du kanskje kunne tatt deg tid nok til å gjøre noe som kunne kalles Grafitti. For dette er ikke noe annet enn dårlig tagging. Hva skjedde med deg i barndommen da? Jeg syns synd på deg som finner dette tilfredsstillende. Og jeg vil fortelle deg at jeg ble skikkelig lei meg og fortvilt når jeg så dette i dag tidlig. Den veggen der er av Skifer, den skulle leve ubehandlet resten av sitt liv som et naturmateriale og pryde veggen i innkjørselen. Hvem er du til å bestemme at denne veggen skal ha farge på? Du har nå ødelagt den. En murvegg kan males over. Denne kan ikke det. Takk skal du faen meg ha. Jeg skulle banket dritten ut av deg hadde jeg fått kloa i deg.
Denne lille grafittien har diskret «prydet» veggen i over ti år. Det vet jeg fordi jeg har sett den hver gang jeg har passert og den har vært iøynefallende og i mine øyne ufarlig. Det er dette som er kunst. Nå derimot er nabolaget dekket av stygg håndskrift, spesielt denne:
-Jeg antar at du ikke fikk noen særlig bra norskkarakter å skryte over. Ikke har du karakter som menneske heller, som må skrive navnet ditt overalt, når ingen ser på. Om noen skulle vite hvem denne er, og hvem som tagget hele veggen vår i natt; Kan du være så snill å fortelle meg hvem det er og hvor vedkommende bor, så jeg kan gå dit og drite på trappa deres?